Innlegg om bygda

Som både sosiolog og utflytta vistdaling er det ikke uten spenning jeg observerer utviklingen i gamlekommunen og hjembygda. Vistdal føyer seg dessverre inn i rekken av eksempler på mindre bygder som sliter med både sentralisering, innsparinger og sviktende folketall.

Det er til en viss grad naturlig at det blir lenger mellom de kommunale tilbudene ettersom infrastruktur og kommunikasjon blir modernisert. -Å få en bru eller en tunnel trenger ikke å være en fordel for et lite bygdesamfunn, selv om det ikke er sammenlignbart med Vistdal direkte. Her kan vi derimot se gode eksempler i Øksendal og på Ålvundeid. For Vistdal vil derimot Todalen tjene som en nesten fullgod sammenligning. Størrelsen på bygda er omtrent lik, innbyggertallet er noenlunde det samme og det foreligger en viss avstand inn til kommunesenteret på Skei. Tross alle lokale ulikheter har slike bygder det til felles at det kun er kjøttvekta som avgjør i bikkjeslagsmålet om de begrensede kommunale ressursene. Har du da et - over tid- synkende folketall, har du også en minkende innflytelse på fordeling av felleskapets ressurser.

For Vistdal sin del utgjøres denne kjøttvekta av å ha felles interesser med Eresfjord og Eikesdal, Man kan da, i hvert fall geografisk, sammen utgjøre en betydelig del av kommunen.

Det spørs hvordan dette vil forholde seg etter en kommunesammenslåing.

Spørsmålet blir uansett: -Hva kan gjøres for å få opp innbyggertallet slik at det blir helt legitimt å kreve opprettholdelse av kommunale tilbud?

Da må vi spørre oss hva som skal til for at en barnefamilie i etableringsfasen skal velge å bosette seg i en liten bygd. Det snakkes om «folk i alle hus». Da er det fristende å spørre: -Hvilke hus da? En i overkant lempelig håndheving av bo og driveplikten har over lang tid sørget for at husene står tomme for å tjene som fritidsboliger. Dette til økonomisk fordel for individet fordi eiendommer med lav verdi som boliger har høyere verdi som fritidsboliger.

Den ene forskjellen som betyr noe mellom Todalen og Vistdal er at Todalen har om lag 60 industriarbeidsplasser i tillegg til de arbeidsplassene som er vanlige å ha for bygder av denne størrelsen.

Den største likheten er dessverre at det ikke er særlig til boligmarked der slik at nesten ingen av disse 60 bor i bygda, men pendler inn på jobb.

Innlegget «Eg valde meg Vistdal» i Driva onsdag 2. desember beskriver at barnefamilier har snakket om å flytte til bygda. Det fokuseres da på at manglende kommunale tilbud kan forhindre at dette skjer. Etter min oppfatning er det motsatte i ferd med å skje. Kommunale tilbud forsvinner fordi for få barnefamilier har flyttet til bygda. Selvfølgelig er det galskap å samtidig investere tungt i sentrum. -Men til slutt stopper det seg selv uansett. En kortsiktig oppgang i folketallet som følge av tilfeldig variasjon har lite å si.

Jeg gikk ut ungdomsskolen i Vistdal. Hvem tror at det vil bli mulig igjen i framtida?

For at en barnefamilie skal velge å basere seg på pendling, lite sentral bolig og et -tross alt- minimalt kulturtilbud, fritidstilbud og kommunalt tilbud sammenlignet med sentrale områder er det bare en fordel slike bygder kan tilby.

Mange tror at det er pene fjell, men det har de over alt.

Mange tror at det er et positivt miljø og høy dugnadsfaktor, men det har de mange steder.

Ikke er det arbeidsplasser heller, det vet vi jo fra før.

Hva er det?

Jo det er muligheten for en annen livsstil og en attraktiv bolig til en lavere pris enn i byer og sentrale områder. Muligheten for hobbybruk og dyrehold, eller en tomt som er litt større enn et mål. Kanskje en fin utsikt eller et større hus man ellers ville hatt råd til. Kanskje en billigere bolig slik at man kan jobbe litt mindre og kompensere pendlingen med det. Det finnes mange som ønsker å bosette seg i små bygder rett og slett fordi de trives best med det, men når etableringsregnestykket skal settes opp så er det de harde realitetene og hverdagslivets krav som gjelder. Da handler det om å utgjøre den forskjellen som får regnestykket til å bikke over i +, eller i hvert fall i balanse.

Slik det ser ut for meg så er det de bygdene som gjør noe med dette som blir vinnere, mens de som ikke gjør det blir tapere. Da nytter det lite å klage over flerbrukshaller som ikke skulle vært bygd og feilslått sentralisering. Når Vistdal ikke klarer å svare på følgende spørsmål vil det være for sent:

-Hva gjorde vi for å tiltrekke oss flere innbyggere?

Her finnes det bygder av tilsvarende størrelse som har gode svar i dag. Både på Kvanne, der jeg selv bor, og i Ålvundfjord blir svaret: Vi anla moderne byggefelt med store attraktive tomter. Disse bygdene ligger i utkanten av egne kommuner og har nå til og med et utleiemarked som blir benyttet av folk som venter på ledige hus eller bygging. Her må hver bygd finne sin unike løsning.

Når det gjelder dette spørsmålet må vi jo si at det har skjedd minimalt i Vistdal de siste 30 årene.

I denne sammenhengen blir det også for snevert å holde av hus i påvente av at utflyttede bygdefolk skal vende hjem igjen. At det skal klaffe for en familie å flytte til Vistdal blir mye mer sannsynlig hvis man ser på hele landet som rekrutteringsgrunnlag i stedet for de ytterst få som kommer fra bygda selv.

Hvordan vil for eksempel situasjonen fortone seg for en innfødt moldenser med sansen for bygdelivet og gode barndomsminner fra Visthus og hytta?

Hvis det skulle klaffe med en jobb i akseptabel pendleavstand og en partner med vilje og mulighet til å bli med så kan han sitte i årevis på finn.no før han finner en bolig, og da er det sannsynligvis ikke snakk om bygdas mest attraktive.

Konklusjonen min, kjære eks-sambygdinger, blir:

Legg ut attraktive tomter for salg, store tomter, gjerne sjønære. Annonser det. Ikke forvent at folk skal ringe og spørre om å få skille ut en tomt.

Legg ut de tomme småbrukene for salg som boligeiendommer. Det er mange som ønsker seg den livsstilen og er villige til å ofre ting for å få den.

Hvis ikke dør bygda.

Joar Brakstad, 03.12.15