Tilbake til 50-åra

Jeg sitter på verandaen på hytta i Vistdal og nyter varmen av vårsola. Det er i midten av april og året er 2009. Krokus og hvitveis titter opp av bakken, men snøen ligger fortsatt langt ned i lia. Jeg hører duringen fra traktorer rundt på markene og den stikkende lukta av kumøkk levner ingen tvil om hva som skjer og at det er våren som har kommet. Nede på veien er det en jevn trafikk av påsketurister på veg til fjellet for å gå på ski. På attlegene går nyklipte sauer og beiter mens lammene hopper rundt og forsyner seg med melk fra moren.

Jeg går inn og henter en et krus med kaffe og går ut igjen og blir stående og se utover hjembygda. Har noe forandret seg siden jeg som guttunge vokste opp på Reiten og gikk på Nerland-skolen? Fjellene er de samme og våren er den samme, men er vi mennesker de samme og er livet i bygda den samme? Jeg blir stående og drømme meg tilbake til barndomstiden og hvordan vi hadde det den gang! Kjære leser, blir du med på en tidsreise 55 år tilbake til våren 1954?

En helt vanlig tirsdag i april 1954:

Klokka åtte roper mor: "Einar, nå må du stå opp så du ikke kommer for sent på skolen! Jeg går nå i fjøsen, - husk å jage ut katten før du går!" Kuene må melkes for hånd, men vi har hørt at det snart kan være mulig å få en maskin til å gjøre dette. Far har alt vært i fjøsen og hentet ned høy fra låven, måket ut møkka og strødd sagflis i båsene. Han har også vært i stallen og gitt hesten høy og vann. Kuene forsyner seg selv med vann fra drikkekar som er montert slik at to kyr bruker samme karet. I sauefjøsen er lamminga snart ferdig, det blir ikke lenge før sauene kan slippes ut på beite, noe som betyr at vi ungene får jobb med å gjete sauer de dagene vi ikke er på skolen.

Familien på Reiten i slåttonna, 1954.

Jeg går nå det siste året i "småskolen". Det betyr at jeg må gå på skolen tirsdag, torsdag og lørdag, mens "storskolen" har mandag, onsdag og fredag. Søstera mi; Anny, går også på småskolen, mens brødrene mine; Arne og Audun, ikke har begynt på skolen ennå. Audun er meget nysgjerrig på skolearbeidet til meg og Anny, mens Arne er mest interessert i praktiske ting.

Jeg står opp og kler på meg; ullstrømper som går like over knea, nikkers og en grå strikkegenser med blå krage; alt hjemmestrikka eller hjemmesydd. Jeg har også en blå topplue med hvit kant og topp, samt beksømsko. På kjøkkenet stå bordet pådekt. Det er brød, smør og ei stor mugge med melk. Som pålegg er det sirup, brunost og rips- eller solbærsyltetøy. Jeg bruker lang tid ved bordet da jeg har som vane å lese samtidig som jeg eter, enten en spennende bok fra skolebiblioteket eller lekser som jeg har utsatt lengst mulig. Jeg behøver ikke ta med nistepakke til skolen, det tar bare noen minutter å gå hjem i matfrikvarteret.

Jeg tar snarvegen fra låven ned til Reitabrauta, derfra veien over Botnagrova, opp Jobrauta, forbi Joløå og Jostæn, så er jeg framme på skolen. (Jostæn er en stor kvadratisk stein som Aslakgarden og Jogarden bruker til melkerampe). Anny er alltid før meg på skolen. Hun er før oppe, raskere med frokosten, og rask ned til veien for å vente på Magny og Anne Marie slik at de kan holde følge til skolen. Jentene er kledd i langbukser og hjemmestrikka genser i forskjellige mønster alt etter hva som er tilgjengelig av stoff og garn.

Skolen ligger tett inntil veien, kun ei steintrapp markerer avstanden. Et par meter fra østveggen renner en liten bekk. Like nedenfor skolen står et uthus med utedo og vedskjul. Det er to adskilte doer; jentedo og guttedo. På vestsiden av skolen står en stabbestein som markerer grensen mot Herut. Eneste lekeplassen er tunet mellom skolen og uthuset, ellers brukes mest veien som lekeplass. Når vi går inn i skolen kommer vi først til en liten gang med tre dører. Døra til venstre fører inn til selve klasserommet, mens de to andre fører inn til lærerboligen. Det går også ei trapp opp til loftet.

Storskulen, 1947. Fra venstre: Anders Halsen, Aslak Nerland, Anders Bergset, Bjarne Helde, Harald Nerland, Borgny Lange (gift Hanset), Edna Bergset, Aslaug Lange, Kirsten Nerland (gift Søvik), Eldbjørg Ødegård (gift Berild), Åse Berntsen (gift Amundsen), Sigfrid Ødegård (gift Eriksen), Kristine Hagbø og lærer Iver Hagbø.

Inne i klasserommet er det to rader med dobbeltpulter. På raden nærmest vegen sitter guttene, på andre siden jentene. Fremst til høyre står katetret, men læreren bruker mest å sitte ved et bord som er plassert fremst mellom pultradene. På fremste veggen er det montert ei stor tavle og en mengde kart som kan trekkes ned som en rullgardin. Like til høyre innenfor døra står en høy, rund vedovn. Bakerst på jentesiden står ei kasse med diverse plansjer med dyrebilder, fugler, fisker m.m. Bakerst på guttesiden står et stort skap som utgjør skolebiblioteket, og fremst på guttesiden et skap med forskjellige gjenstander til undervisningen. Jeg blir mest fascinert av et apparat som forestiller solen, jorden og månen som beveger seg rundt hverandre når vi drar i ei sveiv.

Oppe under taket er det to jernrør tvers over rommet. Spesielt for guttene utgjør disse en uimotståelig fristelse til å turne, selv om dette er strengt forbudt.

Presis klokka ni kommer lærer Iver Hagbø inn i klasserommet. Han er kledd i en mørk stripete dress med vest. I vestlomma har han et stort lommeur festet med en tykk lenke som går tvers over magen. Dette er nok den eneste klokka på skolen, unntatt kanskje en vekkerklokke. I tillegg har han ei fløyte som han blåser i når frikvarterene er slutt. Når Hagbø kommer inn må alle reise seg og stå ved siden av pulten. Så må vi synge en salme og Hagbø be en bønn før vi får sette oss.

Første timen er Bibelsoge. Hagbø trekker ned kartet over "Jødeland" og områdene rundt, slik at vi kan se de stedene det fortelles om. I dag er det Syndefloden og Noah's Ark det handler om. Hagbø forteller at Noah hadde tre sønner; Sem, Kam og Jafet. For at vi skal huske navnene må de pugges. Mens Hagbø svinger pekestokken gjentar vi "Sem, Kam og Jafet", om og om igjen til de sitter fastbrent i hukommelsen for resten av livet. Pugging brukes i alle fag. Når "Eufrat og Tigris" og "Totak, Bandak, Kviteseid og Flå", blir gjentatt titalls ganger så sitter det for alltid!

Så er det frikvarter og alle stormer ut. Iver Hagbø og kona Kristine (barmfager og blid), kommer også ut for å se til det som foregår. Det er ikke nødvendig å se seg for om det kommer noen bil etter veien. Det kan gå hele skoledagen uten at det passerer en eneste bil. Dessuten er veien over fjellet til Eresfjord fremdeles stengt av snø. Utenom bussen og melkebilen er det ikke mange biler i bygda. Det er to lastebiler, Hjalmar Myklebostad og Bernhard Ødegård har hver sin, samt "skinnbilen" til Pedro Myklebostad (blir brukt til å hente skinn på gardene etter slakting). Martin Svendsli har ei drosje og Ingvar Meland har en privatbil. Dessuteten er det tre traktorer; Gunnar Opdal (maskinstasjon) har to og Martinus Wågbø har én. Akkurat i dag holder Ola Hanset på og pløyer nede ved Storhaugen med en av traktorene til maskinstasjonen.

Leken i frikvarteret denne dagen er å slå ball (en fornorsket variant av amerikanske baseball). Alle deltar med liv og lyst, og er temmelig slitne og svette når Hagbø blåser i fløyta og frikvarteret er slutt. Vi skynder oss inn og finner våre faste plasser. Alvin og Ivar sitter fremst på guttesiden. Jeg sitter på den neste pult og Jon Palmar bakerst. På jentesiden sitter Anne Marie fremst. Bak henne sitter Magny og Anny, og bakerst sitter Sonja.

Neste time er Skjønnskrift. Alle har fått si skrivebok der det på annenhver linje står en tekst. På den tomme linjen skal vi etter beste evne gjenta dette med penn og blekk. Mellom linjene er det hjelpelinjer for at vi skal greie å få til riktige proporsjoner på skriften. Men før vi kan begynne å skrive må vi klargjøre pennene; pennespisser må monteres og blekkhus må finnes frem og fylles med blekk. Pultplaten kan trekkes tilbake slik at et rom til penn og blyant, samt eget rom til blekkhuset, kommer fram fremst på pulten. Det gjelder å dyppe pennen i blekket slik at vi får på riktig mengde blekk. Til tross for innbitt konsentrasjon blir det en del blekkflekker i skriveboka. Jeg er litt misunnelig på Sonja og Jon Palmar som greier dette bra, mens min skrift ikke i det hele tatt ligner på skriften som skal etterlignes.

Storskulen, 1953. Fra venstre: Kåre Solhjell, Agnes Nerland (gift Fagerheim), Per Nerland, Kristine Hagbø, Anton Lange, Jørgen Krogset, lærer Iver Hagbø, Ivar Bergset, Ola Halsen.

Kvart på tolv er det middagsfrikvarter. Mens de andre finner fram matskrin og drikke, skynder Anny og jeg oss hjem til middag. Far sitter alt ved bordet og er i gang med å rense spekesild. Spekesild, poteter, kålrot og hjemmebakt flatbrød står på menyen minst en dag i uka. Og selvfølgelig, melkesuppe som ettermat. Silda har vi nedsaltet i ei tretønne i kjelleren. Selv om den er vannet ut siden dagen før, er den salt nok til at vi føler oss tørste resten av dagen.

Før Anny og jeg er ferdig med å ete, kommer resten av elevene etter oss. De står tålmodig og venter til vi er ferdig med å ete, så løper vi sammen tilbake til skolen og de siste timene.
På timeplanen for to siste skoletimer står først Landkunne (Geografi) og til slutt regning. Skoledagen avsluttes med at vi må stille oss opp ved siden av pultene og synge en salme.

Men dagen er ikke slutt med dette. Hjemme igjen må vi bytte til hverdagsklær og hjelpe til med gardsarbeidet. I dag må vi hjelpe far med å plukke stein på den nyharva åkeren nedenfor veien der det i år skal settes poteter. Vi plukker stein i bøtter som vi tømmer i trillebåra som far triller bort og tømmer utfor kanten på "K vænnadaln". Der har det gjennom årene blitt en stor steinrøys. Klokka fem er det "Nonsmat"; brødskiver med ost og sirup og surmelk eller kaffe.

Så er det tid for litt lek. Turen går derfor til "Sandmel`n" nedenfor Jakopgarden. Der er det "cowboy og indianer" det lekes. Vi lever vi oss helt inn i leken og holder det gående flere timer inntil vi begynner å krangle om hvem som er "skutt" og hvem som har "bomma".

Å vokse opp og gå på folkeskolen i Vistdal i 50-årene oppleves av meg som en trygg verden og at det som skjer utenfor bygda ikke betyr så mye. De voksnes prat om tyskerne og krigen kan noen ganger virke litt skremmende. Nyheter utenfra har likevel liten interesse. Vi får med oss den triste nyheten om at Kronprinsesse Märtha er død. Vi får også med oss at Aluminiumsverket på Sunndalsøra er satt i drift, og at flere eldre ungdommer i bygda ser muligheten i få seg arbeid der. Ellers er det flere ungdommer fra Vistdal som reiser til sjøs, både på fraktskip og fangstskuter. De blir sett opp til som helter når de kommer tilbake og forteller historier fra sjømannslivet. Det føles både forlokkende og litt skremmende å forlate hjemmet og dra ut i den store, ukjente verden. Selv stirrer jeg så øynene blir såre hver gang et fly passerer over bygda. Den store drømmen er å bli flyger. Men virkeligheten blir ikke alltid slik en 9-åring drømmer om!

Etterord

Det var hyggelig at dere ble med på tidsreisen. Jeg kan ikke garantere at alt er historisk korrekt, men jeg har sjekket dette så godt jeg har kunnet, blant annet ved å kontakte en del eldre vistdalinger. Tusen takk til alle som har bidratt til dette! Jeg har også forsøkt å finne bilder denne tiden, men uten å lykkes i stor grad. Tusen takk til Bjørn Austigard som fant to bilder fra Nerland-skolen. Selv om disse ikke er fra 1954, så ser vi Kristine og Iver Hagbø, samt at vi ser hvordan "moteklærne" var den gang. Det første bildet er fra storskulen i 1947 og det andre er fra storskulen i 1953. Det siste bildet viser foreldrene og søsknene mine (og hesten) i slottonna i 1954. Dersom du har bilder fra tiden før 1960 fra Nerland-skolen, vil jeg bli svært takknemmelig hvis jeg får låne disse for kopiering. Du kan gi dem til Bente Myklebostad, eller direkte til meg når jeg er i Vistdal. Du kan ringe meg på 911 45 333 og avtale hvordan dette kan gjøres. Jeg vil også være takknemlig for tilbakemeldinger på "tidsreisen". Har jeg glemt noe, eller har jeg skrevet noe feil? Tilbakemeldinger kan gis til vistdal.com eller direkte til meg! Så kanskje kan det bli flere tidsreiser!

Einar Nerland