Den vistdalske signaturretten

[HISTORIEFORMIDLING I TEORI OG PRAKSIS]

UAUTORISERT RAPPORT Frilan(d)sjournalisten som rapporterte frå ein matkveld i Kyllingstua i gamle dagar ein gong, konstaterte at alt gikk i ball på Romsdalsmuseet der og da - og at maten smakte godt. Alle åra så langt har gått forbi uten at han har smakt den vistdalske spesialiteten, men så kom invitasjonen til SEKKJEPÅSEDAG på Krona!

Torsdag er balldag. Slik er det berre, men slik var det likevel ikkje på Krona denne torsdagen midt i februar 2018. Ikkje heilt slik. - Sekkjepåse er i slekt med potetballen, sa den matkyndige direktør Jarle Sanden i sitt foredrag. Han var på heimebane. Ballkokka i forrige runde kom frå Ona. Sekkjepåsekokkene kom frå ... Vistdalen - så klart! Men så kjem spørsmålet: Kva i all verden er sekkjepåse?

Museumsdirektør Jarle Sanden la i kjent stil fram sekkjepåsen si historie, så langt den lar seg dokumentere.

- Du kan ikkje lese deg til kunsten å lage sekkjepåse, slo Jarle Sanden fast, og fortalte at han i si tid reiste ut i felten (les: Vistdalen) for å studere fenomenet. Der fekk han vere med og lage, servere og til slutt ete alt for mykje sekkjepåse. Med teori og praksis frå lokale kilder fekk den tilreisande kunnskap både i pose og sekk, og dermed har vi vel også namnet sekkjepåse? Nei, lytt til Sanden:
- Ein dag kom opplysningens tindrende klare lys over oss og grytene. Da ingrediensane var stappa inn i «pølsa» (sydd av eit tystykke) og denne blei lagt i kokande vatn, da såg vi det: Påsen ville straks søkke ned på botnen av gryta. På kysten kjenner vi ordet «sekkjenot» om nota som søkk ned. Namnet er beskrivande for det som skjer i kokekaret.

Sekkjepåse - som servert på Krona.

Dette treng du for å lage din eigen sekkjepåse i følge arket med flyktige notat: Potet, peppar, salt, flesk og fenalår. Hakk og del, fyll påsen og legg den i kraft som er koka av dei salta knokane. Posen skal du helst la ligge litt i kokande vatn før bruk, om du ikkje vil gjere det enklare for deg sjøl ved å kjøpe plastposar på coopen, som han sa. (Og dei moderne kokar visst i reint vatn.)

At denne maten er ein spesialrett spesielt for vistdalingar, er faktisk litt spesielt. Slik var det i alle fall heilt til både eresfjordingar i aust og mittetdalingar i vest fekk smaken og begynte å lære seg den gamle kunsten i meir moderne tid. No er altså sekkjepåse på menyen i urbane strøk. (Den blir frå tid til anna observert i minst ein frysedisk i byen.) Svaret på standardspørsmålet «smakte maten godt?» var eintydig: Ja!

Maten smakte godt også ved dette bordet. Det sa i alle fall Helge Ludvigsen, Marit-Solveig Finset, Anne Juveli Ludvigsen og Liv Gjerd Johansen. Per Viken hadde gått frå bordet, bestikket og brillene for å skryte av maten og kokkene.

Det er ikkje lett å halde tunga beint i munnen for den som både skal skrive, fotografere og ete sekkjepåse og snakke med folk samtidig, så det kan ha blitt litt ball også denne gongen. Ta ein faktasjekk og kvalitetskontroll i Årbok for Romsdalsmuseet 1997 før du begynner å skrelle potet, eller les på nett - rett og slett!

Fakta er det ikkje, kanskje berre ein konspirasjonsteori, men det har seg slik at han som skreiv og noterte møtte eit menneske som kjente nokon som kjente nokon som hadde høyrt at fader Peder Bjørnson hadde hatt med seg oppskrifta på denne matretten frå Kvikne, og at ein eller fleire vistdalingar hadde lært framgangsmåten i kjøkkenet på Nesset prestegard. Bjørn Ølander, som arbeider og formidlar kunnskap på prestegarden i kvardag og fest, er ikkje IKKJE vår kilde. Så mykje kan seiast. Og meir blir ikkje sagt her. Nei, det var vel ei vistdalskone som ein formiddag såg at dette var ein snerten måte å gjere det på?

Kokkekvartetten på Krona: Anne-Marie Nerland, Åslaug Ødegård, Inger Lange og Bodil Nerland.

Så har det seg også slik at han som skriv desse orda - og sikkert ein del av hans sambygdingar - gjennom tidene har opplevd å bli tiltalt ... ja, nettopp som sekkjepåse. «God dag, sekkjepåse» er av og til åpningsreplikk når sekkjingar møter folk frå meir urbane strøk. Slikt skaper god stemning. Han som torsdag åt sekkjepåse for aller første gong, har i ledige stunder stilt seg spørmålet om denne matretten faktisk har sitt opphav på Sekken. Det er i alle fall litt å tygge på.

Sekkjepåseteori før praksis for folket i Kafé Mali på Krona, eit av mange populære museumsfestuketiltak.

Americano og cappucino, ristretto og reke, men sekkjepåse står ikkje fast på menyen - ikkje enda.

Hanne Hurlen byr på surmjølk. Det ville Bjørn Ølander ha. Somme tok vatn og andre drakk saft. Ananasbrus til sekkjepåse? Det går sikkert bra.

Tekst og foto: Øystein Eik