Bjørnejag i Vistdal

Av Alfred Ødegård, hentet fra Romsdal Sogelag sitt Årsskrift 1984

I eldre tider da bjørnen virkelig var en plage, ble de som hadde dyr i marka, og som fikk dyra sine slått ned av bjørnen, mye sterkere rammet økonomisk, da bøndenes ressurser var meget svake. I året 1908 gikk det rykter om at det skulle være tegn som tydet på at det kunne være bjørn i utmarka mellom Ødegård og Myklebostad.

I Larsgara på Myklebostad var det noen sauer som gikk i marka. Beret Kvernberg fikk med seg Olaf Myklebostad som bare var unggutten, for å prøve å få sauene ned, når det var så utrygt i marka. Beret var rask til bens og Olaf klarte ikke å holde følge. Hun trodde hun hørte unggutten og ropte at han måtte skynde seg å komme etter. Det Beret hørte var nok ikke Olaf, men bjørnen. Olaf fikk se selve bjørnen og ble helt forskrekket. Han tok rake vegen nedover lia og stoppet ikke før han kom ned på Nebba, på Hanset.Da fortalte han at bjørnen hadde tatt Beret. Så galt var det ikke da. Beret så ikke snurten av bjørnen, men hun fant sauene som var heilt oppskremt, og var villig til å ta veien hjemover.

Det ble sendt bud rundt og jegerne fra Ødegårdsgrenda samlet seg for om mulig å få fatt på udyret, eller i hvert fall få jaget den bort.I grenda fantes ikke annet enn haggelgeværer. Disse ble tatt med for de kunne være til hjelp hvis bjørnen gikk til angrep. Nede på Myklebostad hadde de to Krag Jørgensen-geværer som bygdas skytterlag disponerte. To mann med disse og en del andre lovet også å tørne ut.

De fra Ødegård tok seg opp lia til Ødegårdssætrene. Derfra fortsatte de opp til Ødegårdsbotnan som de sier til vanlig. Terrenget er her slik skapt at Kalberget stenger som en halvsirkel mot nord, og hele området er som en stor åpen gryte, så her hadde de god oversikt. De ventet en stund på mannskapene fra Myklebostad, men det drog ut med dem. I den gamle bytelinjen mellom sæterhamna til noen av Myklebostadgårdene og Ødegård, ligger en veldig stor stein som heter Sveinstein - ved denne stoppet karene opp. De hadde ikke stått lenge før bamsen kom settende. Bjørnen hadde sannsynlegvis fremdeles oppholdt seg rundt Nedregårdssætrene eller Gråsteinskaret, og fått teften av mannskapene som kom opp lia fra Myklebostad.

Bamsen hadde kurs mot Kalberget, og passerte karene på ca. 40 meter. Alle løftet geværene og hadde nok lyst til å skyte, men Aslak Ivason Nerland, som var den som hadde mest erfaring, fikk roet de andre ned. Det var noen i flokken som hadde lagt inn kule i haggelpatronen, men det hadde vel vært til liten hjelp på denne avstanden. Faren var stor for at om bjørnen ble såret så kunne den gå til angrep. Nu stoppet den en liten stund, så forandret den kurs og satte i vei vestover mot fjellet som heter Sandnebba.

Edvard Ødegård, den ene av karene fikk en egen opplevelse. Han ble så veldig tørst at han måtte finne et sted å drikke. Geværet satte han igjen der de andre karene stod. Ikke så veldig langt unna rant en bekk. Edvard la seg ned å drakk av det friske fjellvannet. Da han reiste seg opp att, stod bjørnen oppe på en høyde og så nedover han. Edvard fikk en liten støkk i seg med det samme. Edvard hadde den vanen at han kunne prate høyt med seg selv lange stunder. Til bjørnen sa han: -"Står du der du far, du må bare vente litt". Edvard fortalte dette selv etterpå og han var snar å komme seg tilbake til de andre. Karene satte nu etter bjørnen i stor fart mens de hujet og skrek, men de nådde den ikke igjen. Etter en lang leting fant de spora etter den. Bjørnen hadde kommet bort på et svaberg i lia ved Sandnebba. En grastorve hadde løsnet og bamsen hadde rutsjet nedover. Her vistes det tydelige spor etter klørne.

Mannskapene fra Myklebostad var også kommet opp nu. Et sted lenger nede i lia hadde bjørnen lagt seg ned. Da de fant leget etter ham, var det varmt i marka enda, så bjørnen hadde nok ikke vært så langt unna da karene lette etter sporene. En av karene, Iver Myklebostad, hadde med seg Krag Jørgensen-rifle, og han var veldig oppsatt på å komme på skuddhold.

Bjørnen tok seg over på andre sida av Gauprørdalen og bykset ned lia og kom ned til sjøen et stykke innafor gården Gauprøra, som heter Fivika. Nede ved sjøen ble bjørnen stående forvirret en stund. Dens fine nese fanget inn svak anelse av hujende vesener fra fjellet. Innover fjorden var flukten stengt av bratte fjellet, andre veien, inn mot bygda, rev en ram lukt av husdyr. Også en annen lukt fylte nesen. Denne lukta var den mer redd enn noe annet, og her den stod, var den mer påtrengende enn noensinde. Bjørnen la derfor på svøm over fjorden og landet på andre sida av Langfjorden ved Rød-hamrene på et sted de kaller for Gyvika eller Jyvika. Etter å ha ristet vatnet av seg fortsatte den videre. Det spurtes senere at straks etterpå hadde bjørnen slått en sau og revet opp.

En tid etterpå felte Johan Alnes fra Romsdalen en bjørn i de samme trakter, så det var nok gjesten fra Vistdal som måtte bøte med livet for en kule fra Alnes.

Inne i bygda Vistdal fikk ikke bjørnen anledning til å gjøre noen ugagn. Den hadde antagelig kommet rekende utover fjellene ved Vistdalsheia, eller muligens kommet opp lia fra Nauste og fortsatt leia derfra.

Dette var ikke den aller siste bjørnen inne i Vistdal. Rundt 1915 oppholdt det seg en bjørn framme i Kjøvdalen. Det gikk mye sau i marka og da det var en slagbjørn, spurte det snart om ihelrevne sauer.
Der elva renner ut fra Tverrbotnen er terrenget temmelig ulendt. Det var i dette området at bjørnen holdt til, og det var også der de fant rester etter sauene. De måtte bare sanke sauene hjem fra marka, men de var aldeles bortjaget og forskremte. Da de fikk sauene hjem, var det en sau tilhørende på Bergset på Hjelteigen som var så meget skadet at den måtte slaktes. Ryggen var opprevet så det var rart at den hadde klart seg.

Hvor det ble av denne bjørnen i Vistdalen har det vært uråd å få spurt opp, men antagelig forsvant den ut av bygda av seg selv. Siden denne hendelsen har det ikke forekommet bjørn i Vistdal til denne tid.

Våren etterpå ble det funnet bjørnehi i fjellet mellom Vistdal og Isfjorden, så det var vel der bjørnen hørte hjemme.

Nedtegnelsen av disse bjørnehistorie er kommet i stand ved samtaler med Adolf Nerland, Johannes Ødegård og Ole I. Myklebostad. Hovedhistorien er gjengitt slik som min far fortalte den, for han var selv med på jaget. Går vi riktig langt tilbake i tida var det også andre og verre udyr som herjet rundt om i skogene innover bygdene.